Skovveien 2

Lavinnskudds-borettslaget Skovveien 2 i Oslo ble slått konkurs i 2007. Problemer med det omstridte eiendomsselskapet Nordisk Eiendomsformidling (tidligere NunKun) og konkursen for skandaleselskapet TA-Invest var årsaken til konkursen.

Nordiske Eiendomsformidling (Per Karsten Ims og Bo Christer Wik) har stått bak en rekke av de omtridte borettslagene i Oslo, og borettslaget i Skovveien har hatt en rekke krangler med eiendomsselskapet. Når også leilighetene til TA-invest sluttet å betale fellesgjelden, var det bare én vei; til skifteretten. Det skriver Dagens Næringsliv.

TA-invests Eva-Karin Haugen og Per Sten Andersen eide fire av de dyreste leilighetene i boligkomplekset, og sto for 30 prosent av den månedlige leien. Økokrim mente dessuten at bedragerisiktede Christer Tromsdal reelt sett var eier en av leilighetene i borettslaget.

Tilsammen har de 29 eierne i borettslaget betalt inn mellom 475.000 kroner og 3.812.500 kroner i innskuddskapital. Samlet blir det nærmere 30 millioner kroner. I tillegg har borettslaget et lån i Fokus Bank som i dag er på nær 90 millioner kroner.

Casparis gate 1-11

Bygården Casparis gate 1-11 på St. Hanshaugen i Oslo ble første gang solgt i 2006 av Gilde Norsk Kjøtt for 130 millioner kroner til eiendoms-investorene Edgar Haugen og Lasse Damsund. Beboerne fikk muligheten til å kjøpe leilighetene, men benyttet seg ikke av muligheten.

Bygården ble solgt ytterligere tre ganger i løpet av noen hektiske måneder.

Solgt første gang i juni 2006: 130 millioner, fra Gilde til Haugen og Damsund. Solgt andre gang i juli 2006: 161 millioner, til Jan Gunnar Greftegreff. Solgt tredje gang i oktober 2006: 191 millioner, til Geir Ole Reiakvam og Ise Invest. Solgt fjerde gang i april 2007: 211 millioner (halvparten omsatt), til Mats Anda. Solgt femte gang 2007: 250 millioner kroner til forbruker.

I løpet av 2007 og 2008 kjøpte flere unge førstegangskjøpere seg inn i gården - uvitende om at borettslaget i realiteten var en gjeldsbombe. Ifølge en kontrakt DN har sett ble det oppgitt at fellesgjelden skulle være på 32 millioner kroner, mens den i realiteten var på 193 millioner kroner da borettslaget ble etablert.

Kjøperne fikk også se salgslister der det kun var listet opp leiligheter med lav fellesgjeld, som underbygget inntrykket av at borettslagets gjeld var overkommelig.

Kjøperne fikk heller ikke vite at 80 av de 109 andelene i gården, det vil si tre fjerdedeler av leilighetene, ble solgt til aksjeselskaper og investorer.

Ei heller fikk kjøperne vite at det heftet en samlet gjeld på 160 millioner kroner til leiligheten som investorene eide. Utskrifter fra grunnboken bekrefter at leiligheter som er eid av investorene i borettslaget er heftig belånt.

De samme personene og selskapene går igjen. Flere deler også kontorfellesskap i Oslo. DN vet også at det er gjort avtaler investorene imellom om flytting av fellesgjeld mellom leilighetene. Mens de vanlige andelseierne står oppført med andeler av fellesgjelden på rundt 300.000 kroner, står flere av selskapene oppført med godt over to millioner kroner som andel av fellesgjeld - per leilighet, uavhengig av leilighetens størrelse.

• vibeke.larsen@dn.no

  jorun.aartun@dn.no

  
  

Fossveien 20-24, Seilduksfabrikken, Kunsthøyskolen

Offentlig privat samarbeid (OPS) Kunnskaps departementet har avtale med Brødrene Jensen/Sameiet Jensen Eiendom om å leie Seilduksfabrikken til kunsthøyskole.

Det var sterke meninger om samlokaliseringa av kunstutdanninga,

Christiania Seilduksfabrik representerer en lokal variant av et globalt fenomen – nemlig den tidligere industrialiseringen langs vassdrag som i uminnelige tider har vært utnyttet – for kverner, møller, sager og annen virksomhet som krever vannkraft. Dette skjedde i stort omfang og raskt tempo og store deler av vår verden på 1800-tallet – det var Akerselva som ble den naturlige hovedpulsåren i utviklingen av industribyen Kristiania.

Nytenkende og innovative
Mennene bak etableringen av seilduksfabrikken hadde blikk ut i verden og fikk ideer utenfra, - de var gründere; nytenkende og innovative. Kjøpmannn O. M. Hauge hadde mange jern i ilden og fikk på 1850-tallet med seg Kristianias rikeste menn med Torvald Meyer i spissen. De så at i et land med en sterk og økende sjøfart basert på seilskip, - økende etterspørsel som følge av konjunkturer og allianser, - var det muligheter for inntjening. Det hadde Krimkrigen på 1840-tallet vist for norske redere, som tjente godt på troppe- og forsyningstransport. 1100 kvadratmeter seilduk til et enkelt seilskip tilsa at produksjonen måtte opp i stor skala for å tilfredsstille etter etterspørselen – mulighetene lå til rette for produksjon hjemme – fremfor import fra utlandet.

Christinia Seilduksfabrikk åpnet 1856
Arkitekt Holtermann hadde hjelp fra mekanikus Jensen til å tegne bygningen, som var banebrytende for tegl- og industriarkitekturen i Norge. Utformingen hadde også betydning for annen bebyggelse på Grünerløkka. Bygningen var stor – nest størst i Kristiania etter Slottet – og den ble et valfartssted for byens befolkning etter åpningen i 1856.

Gjennomgikk endringer
I sitt 100-årige virke omfattet Seildukens produksjon seilduk til bruk på alle hav, presenning og pakklerret – line, snøre og garn til fiskeriene, - duker, håndklær og kluter til små og store husholdninger, - hyssing, buntegarn og pakktau – og sekker og tekstilemballasje til hele landet. Produksjonen var basert på bruk av naturmaterialer som bomull, hamp, lin og jute – langt senere ble den tilpasset syntetiske materialer, for eksempel terylenefiltre til Falconbridge i Kristiansand.

Jubileum og nedlegging
I jubileumsåret 1956 framsto Christiania Seilduksfabrikk med et produktspekter tilpasset tidens etterspørsel, - som en moderne fabrikk – men med økende og truende konkurranse fra billige utenlandske produkter. I forbindelse med jubileet uttalte ledelsen at den ”ikke står fremmed overfor utvikling”. Allerede i jubileumsåret startet nedtrappingen – med salg av produksjonsutstyr til land med lavere kostnader – og utleie av arealer til et mangfold av store og små virksomheter. Tekstilproduksjonen ble nedlagt i 1960.

Seilduken + Kunsthøgskolen = sant
I 1991 besluttet Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet at den nyorganiserte Kunsthøgskolen i Oslo skulle lokaliseres i Seilduken. Vedtaket er en direkte følge av at Stortinget i 1996 vedtok en handlingsplan for Oslo by indre Øst.

Nye Seilduken i 2010
Innflyttingen på Seilduken i 2003 var første byggetrinn (Fakultet for scenekunst og administrasjon) i et prosjekt som i løpet av en treårsperiode vil huse hele Kunsthøgskolen i Oslo. Byggetrinn II vil omfatte 24 000 kvadratmeter brutto og gi plass for Fakultet for visuell kunst og Fakultet for design. Byggetrinnet skal etter planen stå ferdig juni 2010. Da vil et samlet areal på 40.000 kvadratmeter til en samlet kunsthøgskole. Det blir en fremsynt og modig videreføring av en skapende virksomhet ved byens viktigste kraftnerve til arbeidsformer og uttrykksmåter for vår tid. På Seilduken vil naboskapet til Arkitektur-og designhøgskolen på motsatt elvebredd og med hele Grünerløkka i ryggen gi Kunsthøgskolen helt nye muligheter til å fylle sin rolle som nyskapende utdannings- og kunnskapsinstitusjon.

Denne historiske gjennomgang er blant annet basert på artikkelen til Grete Jarmund ”Seilduken + Kunsthøgskolen = sant. Historien som arkitektonisk utforing” i Årboka 2006, KHiO 10 år.

Maridalsvannet